Ski-VM er nettopp avslutta, og Norge har (igjen) gjort det stort, større en noen gang tidligere. Særlig i langrennsøvelsene har Norge prestert bra, og særlig gullet i herrestafetten, tremila for kvinner og femmila for menn har gjort godt for det norske folk.
Norge har tradisjoner for å være suverene på ski. I VM-sammenheng har vi klart flest medaljer, og har også stått igjen som “vinnende” nasjon langt flere ganger enn noen andre. Så er det kanskje sant som Gro Harlem Brundtland sa; “Det er typisk norsk å være god”. Et uttrykk for den norske selvgodheten.
De siste dagene har det vært utallige grupper og sider på Facebook, type
“Sweden, you just got Northug’ed”
“Northug til Hellner: Du mista noe. Hellner: Hva da? Northug: Farta di!”
“World: You just got Johaug’ed”
“Hvor var du da Northug ydmyket 9,074,055 svensker? Hold kjeft, Johaug ydmyket verden.”
Krigen mot svenskene i skiløypa kommer vi ikke utenom, og verken vi eller svenskene er kjent for å være gode tapere. Å tape denne nasjonsduellen mot Sverige er alltid like surt, og å være nummer to er ikke godt nok, så lenge det er Sverige som er nummer en. Men om vi nordmenn er så gode, hvorfor er vi ikke bedre vinnere? Hvorfor har vi et så utrolig behov for å markere oss, og hovere over det “vi” presterer.Kanskje er det typisk norsk å være god, eller kanskje heller selvgod?
- Viel
